Forfatterintervjuer

Forfatterintervjuer er en del av den opprinnelige Linnestå-bloggen, som nå har blitt forfatterens hjemmeside. Bloggdelen er nedlagt. 

 

17. februar 2016 / av monicajohansen 

2015. Kritikeren i meg blir aldri helt henført av årets skjønnlitterære utgivelser. På nyåret leser jeg Merethe Lindstrøms selvbiografiske roman Fra vinterarkivene. Det er en historie om å leve i et komplisert parforhold, leve sammen med noen som sliter med psykisk sykdom og rusmisbruk, og frykten for at den man elsker skal ta sitt eget liv. Det er en drøm av en roman, like vakker som den er mørk og sår. Til tider ubehagelig lesning, men Lindstrøm klarer likevel på en briljant måte å skildre disse scenene med ømhet og sindighet. Å skildre sorg og smerte uten at det blir sentimentalt, skrive dypt personlig og utleverende uten at det ender i sosialpornografi- ja, det er et mesterstykke i seg selv.

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte i 1983 med novellesamlingen Sexorcisten og andre fortellinger, og har siden gitt ut en rekke romaner og novellesamlinger. Romanen Steinsamlere fra 1996 regnes som hennes gjennombrudd som forfatter. Hun har mottatt flere priser for bøkene sine, blant annet Nordisk råds litteraturpris i 2012 for romanen Dager i stillhetens historie. Nedenfor intervjuer jeg Lindstrøm om Fra vinterarkivene og litt annet.

 

Kjærlighetens mange ansikter

Merethe Lindstrøm tror den siste romanen hennes provoserer. Lindstrøm er både dristig og ydmyk når hun forteller kjærlighetshistorien om Merethe og Mats.

image

 

 

 

Fra vinterarkivene, roman
Merethe Lindstrøm
Forlaget Oktober 2015

 

«Du sier at det er en vane, å leve, å være i live, og at du, som andre, synes den er vanskelig å bryte. Du forestiller deg at det vil bety ubehag, uro, som det å bryte vaner gjør. Som å slutte å røyke, sier du. Eller kanskje det er jeg som sier det, det om å røyke. Ansiktet ditt, slitent, gammelt, sier ikke noe lenger, det bor et mye eldre menneske i deg, en leieboer, en som vandrer rundt og sliter i trekkene dine, drar i dem, en parasitt som tygger og fordøyer maten din og ikke lar deg beholde næring nok, kaster gjerrig til deg rester, tar mer og mer plass til du bare bor i en bortgjemt del av deg selv, et lite kott, et skjul der ingen kan bli»

– Fra vinterarkivene er selvbiografisk. Du kunne ha omskrevet og skjult at det er din egen historie. Hva er det som gjorde at du valgte selvfremstilling denne gangen?

– Jeg finner en form som igjen har sammenheng med en stemme. I denne teksten trengte jeg en henvendelse, et du. Den direkte henvendelsen til en jeg lever sammen med. Det var overraskende vanskelig og samtidig lett – fordi det var nært. Romanen var og er så knyttet til det stedet jeg befant meg da jeg skrev, det huset, det landskapet. Så åpent, og samtidig med klare begrensninger. Jeg gikk rundt i det landskapet og merket at alt jeg så pekte innover i de utfordringene jeg opplevde i meg selv. Dermed var det denne teksten som kom.

– Som forfatter er man i en posisjon hvor man kan lyve, legge til, trekke fra osv. Er alt i fortellingen om Merethe og Mats sant?

– Som roman er den sann. Jeg tenker at romanen, teksten, er klokere enn meg, og kjenner ofte at det blir mer sant når jeg skriver fordi jeg undersøker, forstår gjennom teksten. Ja, den er sann, men den er også en roman. Kanskje den er mer sann fordi den er en roman.

– Å fortelle om eget liv krever mot og kan være ekstremt utleverende, også for andre personer som omtales. Ble de impliserte informert før utgivelsen?

– Der det var viktig, ja. Og selvfølgelig er det vanskelig å avgjøre om det er viktig.

– Mener du det er viktig å skrive selvbiografisk? 

– Jeg tror en roman får den formen den må ha. Det blir viktig når noe må ut, teksten tar det den trenger. Jeg kjente at dette var en tekst jeg ikke kunne komme forbi. Alt ble litt som en løgn hvis jeg ikke kunne skrive noe sant som dette. Men jeg har egentlig ikke noen tanker om at selvbiografisk er viktig. Annet enn at det finnes en god del viktige romaner som er skrevet med det utgangspunktet.

«Så blir man vant til det, til hjelpeløsheten og alt det andre, det kommer tilbake hele tiden, flere ganger i året, du blir stillere og stillere, eller motsatt, du prater mer enn før, tar hånden min, men slipper den like fort igjen, en uro, skjevhet, og så stopper det opp, arbeidet du holdt på med, oppvasken du kunne tatt, søpla, regninger, telefoner, venner, kollegaer som ringer. En egen måte å snakke på, bevege deg på…»

– Hvorfor tror du noen av oss velger eller ikke får til noe annet enn å fortsette i et dysfunksjonelt familieliv eller samliv? 

– Av like mange grunner som det finnes forskjellige mennesker i disse forholdene. Kjærlighet er interessant, det komplekse i alt som heter kjærlighet, ikke det enkle, litt oppbrukte ordet. Det som er sammensatt interesserer meg mer enn det enkle. Å finne et språk for det. Selv synes jeg ikke romanen skildrer et ensidig dysfunksjonelt forhold, selv om det også er en måte å se det på. Jeg synes den skildrer et vanskelig, men også et vakkert, godt forhold.

– Du har i et tidligere intervju sagt at du gruet deg veldig til å snakke med journalister om boka, at det er vondt å snakke om. Hvordan har mottakelsen fra lesere og journalister vært?

– Sa jeg at jeg gruet meg veldig? Det stemmer i hvert fall ikke. Noe av det vanskeligste ved å snakke om tekstene er at man forenkler, lett punkterer eller ødelegger balansen man har bygget opp i en bok. Men det er selvfølgelig også forventet at jeg skal snakke, og med denne romanen tenkte jeg at jeg bare ville følge tekstens «konstitusjon», stå ved siden av den og si «ja, sånn er det.» Men en roman – i hvert fall denne – er bare en av mange innfallsvinkler til en tilværelse, til et menneske. Fra vinterarkivene har vel fått en del oppmerksomhet, særlig i Sverige, men også i Norge. Jeg tror det er en roman som provoserer. Det er ikke en bok som holder leseren i hånden.

– I skriveprosessen, tenkte du noen gang over at det du forteller vekker ubehag hos leserne?

– Nei, jeg tenker lite på leseren mens jeg skriver. Jeg er ikke ute etter å forføre noen eller skape meg en fanskare. Jeg skriver, arbeider med språket, og selvfølgelig åpner jeg døra for en leser. Bøkene mine har plass til leseren, men de krever også noe av henne. De krever en som åpner seg for teksten, for denne typen tekst. Den er vrang. Det vil jeg den skal være.

merethelindstrøm

Foto: Ellen Lande Gossner

«Jeg trodde det før, at man nærmet seg mer forståelse med tiden, en innsikt, at jeg kunne komme dit gjennom teksten, men den finnes ikke, den enkle forståelsen, overbevisningen, det smalner ikke inn, det er motsatt, det vider seg ut, blir større, mer uoversiktlig»

– Du konkluderer med dette på slutten av romanen. Er det sånn for deg ennå, også etter det har gått en tid?

– Det er en viktig erkjennelse, det er en måte å se på som gir mening, og det handler også om å skrive. Om den kompleksiteten som ligger i teksten, i oppbyggingen. Romanen er bygget opp som mange små bevegelser i en sammenheng, mer enn en fortelling som struktureres rundt et enkelt vendepunkt og oppklarende avslutning. Og ikke minst handler det om å se at en tekst åpner for en ny. At en tekst henger sammen med den forrige. Jo mer jeg skriver, desto mer forstår jeg hvor mye som gjenstår å si. Jeg forsøkte å uttrykke det med hele denne romanen og med det utsnittet du siterer.

«JEG HAR VÆRT gal, gal på en måte jeg ikke kan forklare. Det er det samme med deg. Å lukke seg inne der det bare er en eneste tanke å pusse på og holde klar, være beskyttet av det. Jeg forstår Marina, jeg forstår moren din. Jeg forstår det gale når man ikke kan være i det vanlige mer, det strekker ikke til. Det gale blir det eneste riktige….»

– I Dager i stillhetens historie skriver du om fortielse om vonde erfaringer og traumer fra fortiden mellom mennesker som står hverandre nær. I Fra vinterarkivene er Merethes og Mats’ fortid erkjent, men det som hender her og nå snakker de ikke om. Er det frykten for hva som vil skje dersom det settes ord på det?

– Det er mange grunner til taushet. Jeg er opptatt av hvordan vi bruker språket på forskjellige plan; noe som blir tydelig også gjennom taushet, gjennom alt som er innforstått i det som ikke blir sagt. En samtale inneholder jo også alle andre samtaler som har vært mellom to som står nær hverandre. Og en samtale kan også være en slags taushet i seg selv, når den ikke sier noe i forhold til alt som er tenkt. Den kan være like mye utøvelse av makt, en avvisning, underkastelse, som den er en bekreftelse eller omfavnelse. Det er viktig i alt jeg skriver. Dager i stillhetens historie ble nok lest som en roman om hvor viktig det er å samtale, ikke minst om fortiden, men for meg handlet den også om det overhodet er mulig med en sånn samtale, og hvordan den i så fall skulle være. Romanen handler også om identitet, hvordan man for eksempel bygger opp en sannhet om seg selv, ikke minst gjennom det man sier. Hvordan vi fortrenger, og utestenger det som ikke passer inn.

– Fra vinterarkivene kan selvfølgelig leses som en måte å forstå anatomien i et forhold, hvordan man overhodet kan leve sammen. Du etterlyser en type samtale. Jeg valgte å la den samtalen utebli fordi romanen er sett fra ett tidsrom, i en slags krise som faktisk går over. Men i en krise føler man seg ofte alene og når ikke fram. Romanen er i mindre grad en utforskning av dagene etter, det man kanskje vil kalle de enklere dagene.

– Bøkene dine er kjent for særlige litterære kvaliteter, også Fra vinterarkivene er gjort med nøyaktighet og presisjon. Har du noen gang følt at kvalitetsstempelet står i veien for det du ønsker å formidle? 

– Jeg tror ikke jeg ønsker å formidle noe spesielt, i hvert fall ikke hvis du tenker på en slags overordnet agenda, interessen min er i utgangspunktet teksten og språket, hvordan det verktøyet kan brukes til å si noe som føles sant for meg. Jeg skriver av nysgjerrighet, for å oppdage, ikke for å slå fast. Men tekstene sier likevel noe. Vil ikke nettopp god litteratur alltid ha en videre betydning? Jeg håper det. Det tror jeg vi håper alle sammen.

– Du fikk Nordisk råds litteraturpris for Dager i stillhetens historie. Det er ikke mye som er større for en forfatter, kanskje bare Nobelprisen. Hva tenkte du om veien videre etter denne?

Fra vinterarkivene var som nevnt knyttet til et spesielt landskap, naturen på det stedet der jeg bodde mens jeg skrev, jeg tror aldri jeg har skrevet noe som har vært så bundet til et sted og naturen der. Nå bor jeg i Storbritannia, i en liten landsby. Dette landskapet gir meg et annet rom, nye ideer. Jeg tror egentlig at jeg åpnet for noe med Fra vinterarkivene. Jeg lar stedet der jeg befinner meg påvirke skrivingen min i større grad. Akkurat dette er et lett sted å være. Trange smug og gater, livet på den lokale puben, togturene til London.

– Er du i gang med nye skriveprosjekter?

– Ja, noe jeg har arbeidet med en stund, og noe nytt.

——————————————————

22. oktober 2015 / av monicajohansen 

Ingvild Hedemann Rishøi er forfatter og redaktør for tidsskriftet Avsagd Hagle. Hun er utdannet journalist og har tidligere jobbet som featurejournalist i Dagbladet og Dagens Næringsliv. Rishøi fikk høsten 2014 Brageprisen i åpen klasse for Vinternoveller. Den vant i tillegg Kritikerprisen og Bokbloggerprisen. Hun har tidligere mottatt flere priser for forfatterskapet sitt, blant annet P. O. Enquists pris. I Vinternoveller forteller hun tre historier om å gi omsorg og kjærlighet og hvordan noen må kjempe hardere enn andre for å klare det. Det er en glede å kunne ønske Rishøi velkommen til en prat på bloggen.

Litt mindre trist

Ingvild Rishøis lesere syntes de første bøkene hennes var for triste, så med Vinternoveller gjorde hun noe med det. Men det som bekymrer Rishøi mest for tida er klimakrisen og regjeringens oljepolitikk. 

image

Foto: Trude Rønnestad

«Men da må jeg se i gulvet, for dette, dette er akkurat det de snakker om på helsestasjonen, hvem skal trøste hvem, sier de, og det er akkurat motsatt nå. Alexa sier så så, men hun kommer ikke nærmere, jeg kikker opp gjennom håret, munnen hennes er en liten strek, hun klapper meg på hodet med armen stiv, og jeg begynner å bable nå, det merker jeg, om de dagene, om den natta på Vesletjern, men hun er fem år, men hun er stor nok, hun må være stor nok, for jeg er ikke større enn dette, og jeg orker ikke dette, de damene der i hallen, jeg orker ikke dem, og jeg er så dårlig, jeg er så dårlig mor

– Historiene i Vinternoveller handler om mennesker som faller utenfor, om å ha dårlig råd eller dårlige forutsetninger, om frykten for ikke å strekke til og redselen for å miste dem man er glad i. Det er de små eller større kampene i hverdagen som ofte kommer i fokus.  Hvorfor ønsker du å sette lys på akkurat dette?

– Jeg har ingen plan om å belyse et spesielt tema når jeg skriver, for jeg kan ikke begynne med et budskap, jeg må bare begynne å skrive, og se hva det blir. Jeg har prøvd å begynne med budskap, jeg ville for eksempel skrive en klimanovelle en gang, men det gikk ikke, det blir liksom bare å fylle inn i en allerede ferdig form. Men da Vinternoveller ble ferdig, fortalte redaktøren min meg at boka kom til å bli lest politisk, fordi den handler om disse folka. Det hadde hun rett i, mange av anmelderne så det som en politisk bok. Men jeg blei overraska, for jeg hadde ikke tenkt på det politiske ved tekstene. Når det gjelder kampene i hverdagen, så tror jeg at jeg får til å skrive om det fordi det er sånne kamper jeg kjenner til. Jeg klarer ikke skrive bra hvis det jeg skriver om er for fjernt for meg, for jeg er detaljorientert når jeg skriver, og det er detaljene som gjør det troverdig. Jeg har for eksempel prøvd å skrive science fiction, men det gikk ikke, og jeg har også prøvd å skrive krim med drap og alt mulig, det gikk heller ikke. Det blir liksom ikke spennede når jeg skriver om dobbeltagenter, det er trusekjøp og sånne ting jeg klarer å få dreisen på.

– Formen og språket du bruker i novellene fremstår som enkelt og hverdagslig, men med tydelighet og særpreg som skaper nærhet til det du forteller om. Hva betyr språket for deg når du skriver?

– Språket er det eneste verktøyet jeg har, så det betyr alt. Når det gjelder muntligheten, så er det sånn at det føles dårlig for meg å skrive noe jeg ikke kunne ha sagt. Og jeg synes muntlig språk er poetisk, jeg blir ofte sittende og høre på folk som snakker sammen, på t-banen for eksempel, det ligger så mye undertekst i helt hverdagslig språk. Der ligger følelser, tanker og sosial klasse, der viser folk hvordan de posisjonerer seg i en gruppe, og jeg synes det er morsomt å jobbe med. Men det er ikke enkelt, for det er jo ikke bare å skrive ned en muntlig tankestrøm. Jeg redigerer hver novelle i mange måneder, og jeg ønsker at det likevel skal se tilforlatelig ut. Det er vanskelig å få til.

– Hva inspirerer deg i skrivingen?

– Å høre på folk, og å se på folk. Så jeg må bo et sted der det er folk. En gang bodde jeg på en hytte på Sørlandet, og der var det bare noen svaner. Da blei det ikke mye noveller. Men et lite dårlig svanedikt, det blei det.

– Er det bestemte forfattere som har hatt en særlig innflytelse for skrivearbeidet ditt? 

– Jeg leser alt mulig: Ny amerikansk krim og norske gamle reisebøker fra femtitallet, rim og regler, bestselgere og smale diktsamlinger. Mange kan noe det er verdt å lære av, for eksempel har jeg lært mye om plot fra krim, som jeg har brukt i novellene mine, og da er det særlig en forfatter som heter Michael Connelly jeg beundrer. Av romanforfattere liker jeg, blant mange andre, Toni Morrison, Kerstin Ekman og Torgny Lindgren. Men noen ganger, med disse folka som er så gode, klarer jeg ikke å lære, for håndverket deres er så bra at det er skjult for meg. Og det gir en god leseropplevelse, men det irriterer meg også, for jeg skulle gjerne dekoda det!

– Du har mottatt mange priser for flere av bøkene dine. Hva betyr det for deg?

– Jeg blir kjempeglad av å få priser!

– Du ga bort prispengene for Brageprisen på 75 000 kroner til Natur og ungdom. Er du miljøengasjert?

– Ja, det er jeg. Jeg mener at vi må la olja på norsk sokkel ligge – og det er ikke noe rart med å mene det, alle ledende klimaeksperter mener det samme. Så jeg skammer meg over den norske oljepolitikken, og jeg blir redd av den, for jeg tenker på hva slags verden vi har om femti år, hva slags verden barna våre skal vokse opp i. Og siden regjeringa vi har nå, ikke tenker på det, mener jeg at den den regjeringa må bort. Vi har en klimakrise på gang, men de handler som om de ikke skjønner hva krise betyr. Så jeg vil gjerne si til dem at krise betyr: Snu! Og løp i full fart andre veien! Og til alle andre vil jeg si: Meld deg inn i Miljøpartiet De Grønne så fort som mulig!

– Vil du si at miljøengasjementet ditt også viser seg i litteraturen du skriver?

– Nei, det gjør det ikke. Det var derfor jeg måtte gi bort Brageprisen –  da kunne jeg få snakke om olje, selv om jeg ikke skriver om olje.

– Tilbake til Vinternoveller. Det er hjerteskjærende historier om folk som sliter, likevel blir det aldri bunnløst trist der inne, som i historien om Thomas; Da snøen smelta og jeg gikk til sjukehuset og Leon bare lå der og smilte. Da psykologen sa hva er alternativet ditt, hvor skal du leve? Og lenge før det, da jeg var den sjuende som het Thomas og Live ringte og sa at jeg skulle bli far, hun sa at vi måtte møtes og prate sammen, og det var som om Gud hadde åpna hele himmelen og bare slapp det fineste ned på meg.»  Mener du at det alltid finnes håp?

– Jeg har ingen mening om det, sånn i det virkelige liv. Men jeg ville gjerne gi leserne litt håp, for jeg har skjønt at mange tenker mye på hvordan det går til slutt, og en del lesere syntes de første bøkene mine var for triste. Så denne gangen tenkte jeg: «Ja vel! Det skal ikke stå på meg!»

– Hvor nært opp til ditt eget liv skriver du?

– Selve historiene er fjernt fra mitt eget liv, jeg liker å leve meg inn i historier om folk som ikke ligner meg, det er da jeg har det gøy når jeg skriver. Jeg har ikke vært i fengsel, jeg er ikke fattig, jeg er ikke alenemor, og jeg tror at hvis jeg hadde vært disse tingene, så hadde jeg hatt lyst til å skrive om noe helt annet – eller jeg ville vel egentlig ikke hatt tid til å skrive i det hele tatt. Men jeg skriver for å drømme meg bort, sånn som barn gjør når de leker. Jeg lekte jo aldri at jeg var nabojenta, jeg lekte at jeg var fattig eller indianer eller barnehjemsbarn. Men detaljene henter jeg gjerne fra mitt eget liv, så jeg har gjort mye research på Linderud senter, og en del replikker i novellene har jeg overhørt på forskjellige fester og t-baneturer.

– Skriver du på noe nå?

– Ja, en basketballnovelle om en jente som er kjempegod i basket! Det er jeg heller ikke.

– Du har siden debuten din som forfatter i 2007 skrevet fire novellesamlinger og to barnebøker. Vil det på sikt komme en roman eller kanskje en diktsamling fra Ingvild Rishøi?

 – Kanskje! Jeg har ingen plan når det gjelder form og lengde heller, jeg bare skriver i vei, og så blir det den lengden det blir – og heldigvis for meg, så er det en sjanger som heter novelle.

image

 

 

 

 

 

Vinternoveller, noveller
Ingvild H. Rishøi
Gyldendal  2014

—————————————————-

13. september 2015 / av monicajohansen 

Romanen Hagesang var mitt første møte med Aasne Linnestå sitt forfatterskap. Hovedpersonen Sylvia er forfatter og det sentrale i handlingen er hennes ekstreme trang til isolasjon fra omverdenen for å finne rom til skrivingen. Det handler også om omkostningen og konsekvensene av en slik tilbaketrekning. Det kan tolkes som en slags besettelse når forfatteren setter så mye på spill for å leve ut sin lengsel etter å skape, likevel er dette noe som mange av oss i noen grad kan kjenne seg igjen i. Det er med beskrivelsene av disse sterke indre prosessene hos et menneske, naturskildringene og det tidvis poetiske språket denne romanen forfører stort. Nedenfor har jeg en samtale med Aasne om Hagesang.

 

Når skapertrangen tar overhånd

Omkostningene kan bli store når kunsten konkurrerer med familielivet.

 Hagesang

 

 

Hagesang, roman
Aasne Linnestå
Aschehoug 2011

 

Gang på gang har jeg spurt meg selv om du og ungene er ”de etterlatte”, eller om det er jeg som er ”den forlatte”, men når jeg tenker på hvor effektivt og uanmeldt dere dro, vet jeg vel svaret”.

Hagesang handler om Sylvia, forfatteren som isolerer seg i et eget rom i familiens hus for å skrive, samtidig som resten av familien, mannen hennes og barna, er der. Sylvia prøver å forene familielivet og skrivingen, men det ender med at hun etter hvert forsvinner totalt inn i sin verden, med den konsekvens at familien drar fra henne. Sylvia vet ikke om de bare har reist en tur bort eller om de har forlatt henne for godt. Er dette historien om den forlatte eller de etterlatte?

– Det finnes ikke noe som likner klare svar i Hagesang. Noe av det jeg ønsket å få til, etter hvert som romanstoffet vokste, var å skape noe man kanskje kan kalle grenseløse rom, der det forestilte og det faktiske blander seg. At man som leser aldri med sikkerhet kan vite hvem eller hva romanen mest av alt handler om. Når det er sagt, får allikevel spørsmålet ditt meg til å tenke at Sylvia, er forlatt, ja, men ikke for godt. At hun instinktivt vet at Mikkel, mannen hennes, aldri ville velge en så kontant løsning, ikke på sikt. Samtidig åpner også Sylvias «sommertilstand» for en følelse av at det også er noe frigjørende over den tilstanden hun befinner seg i; hun er fritatt fra å ta hensyn, hun kan kjøre på når ingen er der, tett på henne, med alle forventningene sine. Kanskje er det å være en «overlatt» et vel så egnet begrep i denne sammenhengen? Å være overlatt til seg selv, for en tid.

Når du innimellom har spurt meg om hva eller hvor eller hvem jeg skriver fra, vet jeg ikke alltid hva slags svar jeg vil gi. Akkurat nå strømmer alt bare rett ut, men jeg tror ikke du noensinne har forstått hva jeg mener med disse strømmene som drar meg av sted uten at du kan bli med videre. Jeg har aldri sett på arbeidet mitt som utpreget mystisk, men jeg kommer ikke unna at det i store perioder ikke lar seg gjøre å dele det jeg er i, der inne. Når noe anskueliggjøres, er det ikke tilgjengelig for andre før jeg slipper tastaturet, reiser meg, går ut, og kommer tilbake igjen for å se nærmere på det som kom. Først da lar det seg gjøre å la en annen slippe inn, eller til, i det som ligger der, nedskrevet”.

– Her snakker Sylvia til mannen sin, Mikkel. Er det sånn for de fleste forfattere at det er umulig å slippe andre inn før man har avsluttet et verk?

– Det finnes ikke noe standardsvar på dette. Jeg er nok en forfattertype som gjerne kan slippe noen få, utvalgte lesere inn i et nytt manus, hvis jeg kjenner at det er noe der som har kraft, noe som plutselig har en distinkt retning uten at jeg av den grunn aner «hvordan det hele vil ende». For å ta et eksempel i den siste romanen min; Mamma er et annet sted, som jo på sitt vis går i dialog med både Hagesang og Opphold; jeg skrev i et vanvittig tempo, det gjaldt å bare overgi seg til det som rev seg ut av meg, merket jeg, og etter hvert sendte jeg nærmest alle de nyskrevne scenene rett til Johanne, redaktøren min på denne boka. I det raptusliknende jeg befant meg i da, ga det enormt mye energi å ha en klartenkt entusiast på sidelinja. 

– Senere i samme kapittel antyder Sylvia at noe har skjedd i livet hennes, som hun har unngått å skrive noe om før nå når hun er i denne skriveprosessen. Er det hennes smerte, sorg og lengsler vi leser om i novellene som er gjennomgående i romanen?

– Sylvia bruker hele seg når hun skriver. Og det som smerter, som gjør vondt, finnes i tekstarkivet hennes, som et slags drivstoff, noe hun ikke kommer utenom. Men alt blander seg i dette, har jeg tenkt. Å forsvinne inn i Sylvia var også å la seg forville i alle disse grensetraktene jeg tenker at vi hele tida befinner oss i, vi mennesker. Jeg har en sterk tillit til at forfattere også kan skrive svært godt om det vi ikke kjenner til, men som fremkaller noe i oss som språket og forestillingsevnen får en tenning på, og som i vakre skriveøyeblikk glir ut, eller eskalerer, og skaper noe uventet, nytt, som ikke fantes der, før man ja, faktisk skrev det.

– Det er ganske vilt både inni og rundt Sylvia. Gresset utenfor huset gror, fuglene skriker og støyer, lengselen etter skrivingen bare vokser mens hun skriver. Hun skriver som en gal. Er det sånn at livet noen ganger må vike for kunsten?

– Ja. Men så er det individuelt hvor langt man strekker dette. Noen er villige til å gå langt. Andre er ikke det. Også her er forfattere ulike. Sylvia er av den mer kompromissløse typen. Det brenner, og hun må nærmere bålet. Jeg tenkte mye på dette mens jeg skrev. Tenkte lite på å ta stilling, eller parti for de menneskene som vokste ut av romanstoffet. Tenkte naturligvis på kunstnermytene underveis, hvorfor de har oppstått, og hvordan man lever med det og tar dette livsmønsteret til seg, eller støter i fra. Jeg la meg uansett bare etter Sylvia mens jeg skrev. Var helt åpen, og like vill som henne, inne i skriverommet mitt, som kjentes veldig intenst, og grønt, og viltvoksende mens jeg holdt på.

– Det er gjennomgående mye om fugler i romanen; svanen, svarttroster, hagesangere, også som beskrivelser av menneskene i boken; Maleren liknet en fugl, fastslo hun, en lang, strutseaktig fugl..”, ”hun er ingen spurv”, ”høy og svaiende som en lys vadefugl, sto han der…” osv. Hva ligger til grunn for valget av nettopp ”fugleperspektivet”?

– Fuglene trollbinder meg. Men jeg er også redd for fugler. Redd for at de skal fly inn i øynene mine. Redd for at noen skal ødelegge dem, de er så skjøre og så sterke og ja, så mystiske vesener disse fjærkledde individene. Jeg hørte også mye på den franske komponisten Olivier Messiaen og hans Fuglekatalogen mens jeg skrev. Det var i det hele tatt mye som blandet seg her, som ville ha plass, og som fikk det. Jeg kunne ikke annet enn å ta i mot.

– Selv om Sylvia har forsvunnet inn i sin egen verden, er det øyeblikk der hun savner både barna og Mikkel. ”Det hendte det å våkne med deg var den fineste delen av dagen, minuttene hvor stripene av sol krabbet inn igjennom gardinsprekkene, og ingen hadde sagt noe ennå, og vi var varme, og dette uforklarlige nærværet av ungenes pust kom seg gjennom alle veggene i huset, og vi elsket, i draget fra ungene, og midt i alt sammen fornemmelsen av at det allikevel bare var oss, du og jeg ”. – Kjærligheten til Mikkel er tilstedeværende til tross for at hun har skjøvet han bort. Handler boken også om kjærlighet?

– Ja. Kanskje mest av alt. Kjærligheten til de nærmeste. Kjærligheten fra de nærmeste. Det mest merkbare av alt. Og kjærligheten som et fortvilet sted når man kjenner at man ikke strekker til. Der tenker jeg at Sylvia også befinner seg; hun elsker mannen sin, og ungene sine veldig høyt. Men hun har ikke alltid tilstrekkelig kapasitet til å håndtere alt dette som presser seg sammen i og rundt henne. Hun er ved et slags bristepunkt, kanskje, der det er for mye av alt, og der tilbaketrekning finner sted, fra mange kanter, og ikke bare som noe som gjelder Sylvia, men også råker menneskene rundt henne.