Anne Carson; Glass, ironi og Gud

En skarp og tankevekkende samling dikt og et essay fra en av de smarteste poetene jeg vet om. Refleksjonsnivået er på topp, uten at dette går utover diktenes vellyd. Særlig det lange diktet Glass-essayet setter jeg høyt. Her kobles et biografisk trykk/avtrykk opp mot lesninger av Carsons favorittforfatter Emily Brontë. Alt er dessuten nydelig gjendiktet av poeten Tone Hødnebø.

Eldrid Lunden; Mammy, blue

Eldrid Lunden er unik. Og Mammy, blue, slutter aldri å fengsle meg. Jeg tenker ofte på disse diktene som en slags innlandsreise, inn mot eller til et annet menneske, der Anna, tjueåtte år, er et lysende, men også mørkt dreiningspunktet. Det er både mykt og hardt i og rundt Anna, og skildringene av natur og landskap innehar en sjelden finskåren og lavmælt intensitet.

 

Marlene Haushofer; Veggen

Marlen Haushofer skrev Veggen i 1963. Det er en suggererende og merkverdig roman, om overlevelse etter en ukjent katastrofe. En voksen kvinne drar til en hytte i alpene. Hun våkner om morgenen og oppdager at en glassvegg skiller henne fra resten av verden. Utenfor glassveggen ser alt ut til å være dødt og livløst. Sammen med de få dyrene hun har rundt seg, blant annet en hund og en ku, må hun klare seg på egenhånd, ved å lære seg alt fra å dyrke jorda til å jakte. Livet er hardt og usikra i denne romanen, og naturskildringene er nøkterne, men også berusende vakre. Jeg er ganske sikker på at Haushofer skrev ut ifra et sterkt, dypøkologisk perspektiv: Naturens behov og krav får nemlig en helt sentral og banebrytende plassering i denne romanen.

Mercè Rododera; Diamantplassen

Dette er en beretning fra Barcelonas fattigkvarter, der Rodoreda følger den unge Natàlias tilsynelatende enkle og naive skildring av livet under og etter den spanske borgerkrigen. Romanen har også blitt lest som en roman om kjærlighetens grunnvilkår, på godt og vondt, og det er den, definitivt. «Duepiken», som Natàlia også kalles av den ufordragelige Quimet, som hun etter hvert gifter seg med, er en uforstilt innlevelse i et liv, som utholdes, midt i all verdens motgang.

Paal-Helge Haugen; Anne

Om den tuberkulosesyke ungjenta Anne. En nyskapende utgivelse da den utkom på slutten av sekstitallet, og sannsynligvis Norges aller første punktroman. Kan også leses som et langt, narrativt dikt, der poeten blander fakta og fiksjon med omhu og presisjon.

To papirlappar frå ein kalender
Tolvte mai Femte oktober
Ein stutt kam av matt metall

Blå broderte bokstavar på lintøy: Jesus

Brunt fotografi av ei ung kvinne med stor munn

Til Anne frå Hege

Ei skei med mørke render

Virginia Woolf; Mrs Dalloway

; he looked; he saw Regent`s Park before him. Long streamers of sunlight fawned at his feet. The trees waved, brandished. We welcome, the world seemed to say; we accept; we create. Beauty, the world seemed to say. And as if to prove it (scientifically) wherever he looked, at the houses, at the railings, at the antilopes stretching over the palings, beauty sprang instantly.
Say no more!

Andrzej Stasiuk; Dukla

En roman som både forteller om en avsidesliggende liten by i Polen, men som også reflekterer over livet selv, og litteraturen;
Det har lenge forekommet meg at det eneste som er verdt å beskrive, er lyset, dets nyanser, og dets evighet. Handlinger interesserer meg i langt mindre grad. Jeg har vanskelig for å huske dem. De danner tilfeldige kjeder, som umotivert brister og uten grunn begynner, for så brått igjen å bli brutt.

Rainer Maria Rilke; Malte Laurids Brigges opptegnelser

Verket er et litterært lysthus. Billedskapende og rikt. På hver eneste side finner jeg setninger som skinner;
Jeg sitter og leser en dikter. Det er mange mennesker i salen, men man merker dem ikke. De er i bøkene. Ofte rører de seg i bladene slik som mennesker gjør når de sover og snur seg mellom to drømmer. Akk, så godt å være mellom lesende mennesker. Hvorfor er de ikke alltid slik?

 

Ann Jäderlund; Samlade dikter

Ann Jäderlund; Blomman och människobenet

  Is blå

 

Louis Ferdinand Celine; Død på kreditt

Et lurveleven av en roman. All den grenseløse stanken og de tallrike fornedrelsene som forfatteren forsyner seg rått av, gjør at fortellingen i blant kjennes så skamfert og smittet av dritt og nedrighet at det blir i meste laget. Men Celine er en innhenter av rang; romanen viser også ømhet for de håpløse og forvillede, og utsondrer en skjør balanse mellom håpløshet og tro, stygt og vakkert; der det finnes ondt, finnes også tilløp til godt, om ikke annet.

Sigrid Undset; Jenny

Hun var likesom en liljeblomst, og de kan ikke skyte fra roten igjen hvis den første stengelen ble brutt. Mange av Undsets karakterer er sterkt inspirert av Undsets lidenskap for botanikk, og liljen, eller narsissen, gav Undset flere trekk til skildringen av Jenny. Romanen utkom i 1911. Både miljøskildringene og det psykologiske portrettet av Jenny, (også hun 28 år, som Anna, i Lundens Mammy, blue) viser hvor dristig Undset var i sin skildring av seksualitet og grenseoverskridelser. Hun viker aldri, når hun skånselsløst viser Jennys brudd med egne idealer, og det endelige fallet. Dette er og blir en av de fineste romanene jeg vet om, og er kanskje også den jeg har lest flest ganger.

Willy Kyrklund; Solange

Solange brenner. Av livslengsel. Det gjør henne utsatt, og samtidig så levende at det nesten gjør vondt å lese romanen.
Aldrig hade höstlöven brunnit som den hösten. Aldrig var dagarna så klara som då, aldrig var nättarna så mörka mellom parkernas lyktor. Aldrig doftade den våta jorden utanför tullarna så som den hösten, aldrig var ekorrarna så talrika, rönnbären så rikliga, stjärnorna så stora som då.

Bruno Schultz; Kanelbutikkene og andre fortellinger

Skrivekunst. Underlige fortellinger som søker å «dosere graden av virkelighet», eller «definere dens tetthet» som Schultz selv skriver. Prosaen hans er spekka med en atmosfære og et språk jeg ikke finner andre steder. Her er fedre og sønner, mødre og søstre, berusende kanelbutikker, stjernehimler, store og visne sletter, forlatte torg, gåtefulle parker, forsømte rom.

Ingeborg Bachmann; Malina

En uoppdragen og tilsynelatende kaotisk roman, om det Ingeborg Bachmann selv kalte «erkjennelsesmessige rykk». Et sted i Malina skriver Bachmann om setninger som forsikrer henne i verden, og jeg liker å tenke at litteraturen er en slags sone som ja, forsikrer, og binder oss tettere til verden, og dermed også til de kjærlighetssøkende livene vi lever.

Simone Weil; Tyngden og nåden

Jeg har utviklet et slags avhengighetsforhold til Simone Weil, den franske filosofen og essayisten. Hun skriver glassklart, eller like gjerne tåkelagt, og beveger seg ubesværet og i sprang mellom det mystiske og det politiske. Personlige erfaringer og et lynende intellekt gav næring til alt hun skrev, og tekstene hennes gjennomsyrer mye av det jeg har skrevet, enten det viser seg som små glimt i Hagesang, eller i et musikkverk som Asylos.
Hvem kan påberope seg å lese riktig?

Kaja Schjerven Mollerin; Sammen, hver dag

Inntrengende essays om litteraturen som en samlende og ja, konstruktiv og kollektiv kraft. Kaja Schjerven Mollerin er en type kritiker som får meg til å lytte mens jeg leser. Essayene i denne lille boka er konsentrerte, årvåkne, og innsatt med et nydelig språk som gjør at jeg så gjerne vil lese alle bøkene hun omtaler, enten det er for første gang, eller på ny, i etterklangen av lesningene hennes.

 

Redigering: Monica Silva