Fra Bokmagasinet 14. august 2021

Fra Vinduet Nr. 4 / 2019

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Fra Bokmagasinet 8 september 2018

Til avissiden, side 4 og 5

Utdrag fra HU  (Aschehoug 2018)

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Utdrag fra Døgnbok (H//O//F 2017)

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Fra Morgenbladet 7. januar 2005

Inn gjennom hodets saler

Av Aasne Linnestå

I en unik krysning av konkret og gåtefullt skriver svenske Ann Jäderlund dikt som gjør henne til en av de betydelige poetene i Norden i dag.

Slik åpner diktet “Ari” Ann Jäderlunds siste diktsamling, Blomman och människobenet (2003):

Smärtan ock lugnet. Det inre och det yttre. Det yttre i det inre. Men aldrig

tvärtom. Världen kjenner ingenting. Den frem- treder bara. Den vita skira

blomningen bakom gossens huvud. Och det andra

huvudet i sten.

Det er blitt sagt om Ann Jäderlunds dikt at de representerer en helt ny måte å skrive på. At diktene forener romantikkens og barokkens tradisjon med et moderne språksyn.

Tar man utgangspunkt i romantikken, kan epoken blant annet tolkes som en døråpner for det inderlige og intime, der fornuftsorienteringen og det sekulariserte i menneskenes tilværelse møtes av språk og bilder som oppsøker andre og mer nærgående felt.

I Ann Jäderlunds dikt finnes definitivt rommene for det intime og inderlige. Det som også finner sted, samtidig, er rom for tenkning og observasjon. Litterær dissekering og nærgående bilder av tankens eller nervenes slag i et menneske utforskes eller kommer til orde.

Nei. Det kommer ikke til orde, det kommer til ordet, og ordet gjenskapes, ordet tar til på ny.

Ikke hell virkeligheten på dikt

ikke hell dikt på virkeligheten

bare skriv dikt

virkelige dikt.

Det er den danske poeten Søren Ulrik Thomsen som står bak dette kortdiktet, som også innbefatter den gode poetikkens autoritet. Thomsen har rett, tenker jeg. Ann Jäderlund gjør nettopp dette, hun skriver virkelige dikt.

Inn til beinet.

Det er noe ved Jäderlunds forfatterskap som umiddelbart kan virke farefullt, ugjennomtrengelig, lik gåter:

Åtta som främmande ljud

Åtta åtta åtta åtta

Streck gjenom kanterna ljud

Bakom väggarna ute borta.

Det finnes dikt jeg ikke forstår. Dikt jeg definitivt griper. Dikt så krevende at jeg innimellom går videre fordi jeg ikke vet hva jeg skal med dem, men som likevel pløyer seg inn og gjør at jeg enda en gang vender tilbake. Kanskje kan enkelte av Jäderlunds dikt fremtre som bilder/avtrykk/fotografier av tankens kranium. Rått, lysende, skrelt, slik røntgenfotografiet gjennomlyser og frakter oss til områder vi ikke kommer til ved egen hjelp.

Diktet trer iblant frem og avbilder det usette. Sykt, forkomment, tarvelig. Strålende, opplyst, unikt. Det blir nærliggende å oppsøke Tor Ulven i slike sammenhenger. I diktsamlingen Søppelsolen finnes et dikt som lyder:

Uframkalt

smiler du

i meg

som et hvitt mørke

av øyenhuler

med løfte om

øyne,

ikke mer.

Likestilt.

Alt er. Det som finnes har på alle nivåer betydning. I hverdagens og sjelens interiør finnes alt. Jäderlund frakter oss inn mot tankens marg, har jeg tenkt, inn dit jeg ikke hadde tilliten til språkets kapasitet. Hverdagen, det vanlige eller dagligdagse skjæres inn til beinet og forstørres. Det får et språk. Eksponeres. Ikke nødvendigvis slik at de “små” elementene blir vakrere, men de får betydning. Kjeler. Tomflasker. Kjøkken. Kartong. Dette som er rundt oss er verden, vesentlig, på sitt vis. Alt arkiveres i poetens arkiv. Det vanlige, alt det som knytter oss sammen med det ytre, materielle livet finnes i en slags symbiose med den indre, skjulte livsverden.

Den lilla kastrullen och flaskan. Inne i det mörka köket.

Sjudande löst. I bubblorna av syre.

I det heta glaset. I

Lingonvattnet nere i blodet. Som en droppe.

E n d r o p p e.

A v d i t t v i t a f i n g e r s b l o d. I s ä c k e n

s o m i n t e v a r a r . S o m b l o d m o t b l o d.

Konkret.

Som en stadig bølge av øyeblikk suges diktene ut av språket og inn i sinnet, eller kanskje motsatt: det suges ut av sinnet og inn i språket. Vekselsvis vakkert og brutalt, men aldri helt vakkert, aldri fullstendig brutalt. Det er noe som blør, skjæres, bein kokes og skrapes. Det foregår en form for undersøkelse av oppslukningen, tror jeg, av livets gnaging på liv, livets knallharde ritt og konkurransen med døden. Denne kampen konkretiserer poeten gjennom utsøkt omgang med ord, detaljer, skjøre elementer av levd liv og surrealistiske sinnebilder.

Poesien bærer ofte i seg en konstruktiv “intoleranse” mot den umiddelbare forståelsen. Den vil mer, går utenom allfarvei, lager nye kart, veier, broer, brønner og søkk i språket.

Den fremkaller også forbindelseslinjer, et slags dulgt nettverk av fjerne slektskap og forfatterskap jeg har et forhold til. Ann Jäderlunds dikt glir iblant til stemninger fremkalt av den rumenske poeten Paul Celans elegiske mørke, franske Simone Weills filosofiske tekster, det gåtefulle i norske Ellen Einans litterære billedverden.

( Under nerven. Smärtan lång vital kolonn

Under nerven når du kylan

All din ro människoljuden

Glanslöst stora skärm förlängning

Løgn upprepning glömska trohet. )

Eksplisitte møter med ett enkelt menneske er oftest fraværende i Jäderlunds bøker. Helt fra debuten i 1985 og frem til den syvende boken, Blomman och människobenet, ser jeg dette som et trekk i Jäderlunds univers.

Allerede i det første diktet i Vimpelstaden skriver hun: “Jag ser mine händer komma//de har lossnat//ur stycket.” Menneskekroppen skrives frem, stykkevis og delt. Biter og deler legges frem på kirurgens bord; bein, føtter, hjerte, muskler. Det er noe utsatt ved livet, noe ute av kontroll. Det brutale finnes, vi må hele tiden bygge oss opp igjen. Alt fremtrer. Hardt, bløtt, skiftende. Marmor. Liljer. Stein. En geit sover, svakt drømmende, på kaia står en ensom heisekran, og latteren, latteren er en blødning i hodet.

.

Smärttröskeln stegras igjen. O c h ä n n u e n g å n g. O c h muskeln

stegras.

Å h. D e n n a h ö g a s m ä r t a. S m ä r t a a v

a t t s e.

I n n e

i e n m u s k e l.

Grön klar och varm. U t a n

b e r ö r i n g. S o m e n d o f t

i p a p p e r. M e l l a n ö g a t d i n a r m.

Mellan s j ä l e n h u d e n ögat

din arm. Din hjärna hjärta d i n

a r m. 

Filmatisk.

Den amerikanske filmkunstneren Stan Brakhage skapte på 60-tallet unike, sterkt suggererende kortfilmer. Hans fascinasjon for detaljer, lys og farger er påfallende.

En intensiv, fri kantring av bilder flyter gjennom kameralinsens inntak av verden før alt sprutes ut igjen. I en film som Dog Star Man(1964) legges bildene åpent, du ser det du ser, lydløst. Glimtet av gress, nordlys, detaljer av hud, trær i snø, snø i trær, en hund, kanskje, ut eller inn av bildet. Alt er der, og ingenting. Det flyter, utstøtt, massivt, minimalt. Alt er møtet med alt, det som er. Brakhages insisteringer på det visuelle, på vann, lys, pumpende blod, alt dette er råglimt av konkret virkelighet. I sekvenser angripes bildene, de skrapes opp, males over, nærbildene forstørres og abstraheres, som filmingen av en bikkje der linsa går så tett at alt oppløses og transformeres til form, farge, et element blant alle elementer. ALT ER.

Når jeg legger Brakhages film over Jäderlunds språk smelter noe sammen og minner.

Allting er tyst. Ingenting orkar röra sig.

H a l s b r ö s t å n g a h u v u d. Allting i mitt liv

flyter bort.

Baklängs från mina ögon. Det siste som hende mig

lämnar mig först.

Och det som hände i början har ännu inte rullats

fram.

I s g u l s o l k o m m e r i n. D e t f ö r s t a k a n v a r a

e t t h u v u d. Direkt mot ögonen. Et ljus omsluten omslutande handske.

Som samman omkring. Samman kring ögonen.

Bröstet och halsen.

Andningen min. I s g u l a

h u v u d.

D e t f ö r s t a k a n v a r a e t t l e v a n d e

h u v u d. B l å

b l å s

u t.

Tropismer.

Den franske forfatteren Nathalie Sarraute gav i 1939 ut sin første bok med tittelen Tropismer. Hennes norske gjendikter, Elin Beate Tobiassen, skriver i etterordet om tropismene, selve grunnsubstansen i Sarrautes forfatterskap.

Tropismene skildres for første gang i prosaskissene Du er ikke glad i deg. De utfolder seg i menneskesinnets tause og dunkle trakter, og beskjeftiger seg med de minste bevegelser i menneskesinnet. Enkelte forfattere kommer i berøring med dette, skriver Tobiassen. Når en forfatter er i stand til å kaste sitt språklys inn i ukjente rom, fremskaffes og beskrives sansefornemmelser, oftest konfliktuelle. I det virkelige livet varer disse bevegelsene noen sekunder, mens litteraturen evner å utvide dette stoffet til dramatiske handlinger på mikronivå.

Jeg opplever et sjeldent møte mellom poesi og sansning/refleksjon hos Ann Jäderlund.

Det skjulte dramatiske livet “avsløres” i diktet. Sinnets kompliserte bevegelser stiger frem i poesien. Rom som har ligget i stum nummenhet viser seg i språkarbeidet, filmatisk, musikalsk, flimrende, klart.

Som litterært grunnstoff tar diktene til, standhaftige, forsiktige, åpne, med en egen myndighet. Slik sett blir også lesningen kraftkrevende. Det koster å lese. Kontrakten mellom forfatter og leser blir en realitet, og diktet trår til først når vi skrur oss på.

Blomman och människobenet.

Kastrullen kokar ditt liv i en tugga. B l o m m a n

o c h m ä n n i s k o b e n e t.

Det utskurna människobenet.

I soppan i vatten i vatten i blod. Kastrullen uppslukar benet. Den

vita pinnen i floden i blod. Det finns inget blod. Det finns

ingen kärlek i benet. Blomman och människobenet.

Kastrullen kokar ditt hjärta i benet. I blomman i soppan

i vattnet i blod.

Kastrullen och människobenet. Kastrullen kokar i soppan

i blod. Ditt hjärta i människobenet. I f l o d e n i

m ä n n i s k o b l o d.

Grenser.

Ludwig Wittgenstein er epigrafisk portal inn i Ann Jäderlunds debutsamling Vimpelstaden (1985). Blant annet siteres det fra “En rekonstruert forelesning om estetikk”: “Vi använder gång på gång den här bilden av något som klaffar eller passar, då det egentligen inte finns något som klaffar eller passar med något”.

Jeg leser det konkret. Diktet skal ikke klaffe eller tilpasses gitte direktiver for den gode litteratur. Diktet må ikke “gå opp” i en høyere aristotelisk enhet, slik prosaen ofte klemmes inn i håndverksmessige tøyler for å fullbyrde forventet klarhet og erkjennelse.

Det som settes i bevegelse er i større grad opplevelsen av å krenge mot tekster som tar i bruk hele livsområdet som råmateriale. Noe eller alt sidestilles i det vanskelige, uhyre motsetningsfylte livet.

Det er vanskelig å uttrykke noe samlende om dette forfatterskapet. Det lyser på grensen, skriver hun i en av de tidlige diktsamlingene. Å fremheve noe er å utelate noe annet. Fornemmelsen av svimmelt å være lent over forståelsens porøse og stadig skiftende bordsetning er sterk. Man står ved poetens arkiv, man henter inn og legger ut.

Kanskje kan den virkelige poesien leses som et grenseland for vår forståelse.

Kanskje kan disse diktene lignes med et album for språkets sanselige og dyptpløyende undersøkelser av livet vi lever, her på jorden.

Is blå

Barnets röst är som en fågel i huvudet. När hon går. När

hon andas och plockar blommorna. Ett dödt asplöv. Inne i

fibblan. I blåklockan. I grässtrået. Och håret är som en stor

eld. Läpparna som mjukt skurna knivblad. Röd eld. Som all

eld koncentrerad. En sista gång. Att också du finns just nu.

Här på jorden

ANN JÄDERLUND:

Svensk forfatter (f. 1955), debuterte i 1985 med samlingen Vimpelstaden. Har siden gitt ut ytterligere syv diktsamlinger, senest Blomman och människobenet i 2000, foruten dramatikk og barnebøker.

Regnes som en av de sentrale skikkelsene i svensk poesi de siste 10-15 årene.

Hennes samlede dikt utkom som pocket i 2002. En introduksjon til forfatterskapet finnes i Åsa Beckmans Jag själv ett hus av ljus. 10 kvinnliga poeter.

Redigering: Monica Silva